Hvordan oppstår egentlig en roman?
Spør du ti forfattere, vil du sannsynligvis få like mange svar på dette spørsmålet. Jeg leste en gang at Jo Nesbø i begynnelsen av skriveprosessen murer seg inne på et hotellrom og setter opp hele plottet og strukturen (skjelettet, om du vil) i løpet av noen intense dager. Deretter skriver (og reskriver) han selve teksten og smiler hele veien til banken. Andre opplever kanskje et lykketreff av en setning som dukker opp og som nekter å slippe taket, noen forteller at møtet med et fascinerende menneske er selve startpunktet, mens andre har opplevelser i eget liv som kaller på en skrivende forløsning. (Den setningen tar jeg patent på! Den dukket opp her helt plutselig, ut av ingenting, mens jeg skriver.) Uansett: Det må finnes et startpunkt, en gnist, som den tyske forfatteren Benedict Wells kaller det. Han peker på at alle romaner starter med en eller annen gnist som setter i gang skrivingen.
Gnisten som tente min ferske roman Fragmenter av oss, var en episode jeg på ren måfå bare skrev rett ned, uten tanke på noe som helst. Jeg likte teksten godt, ble fascinert av den sleipe hovedpersonen som bare hadde dukket opp av ingenting i fantasien min, og jeg undret: Hvem er han? Hvorfor gjør han det han gjør? Han ville jeg vite mer om! Jeg tenkte at denne teksten (som for øvrig har blitt romanens åpningskapittel …) kunne duge som en selvstendig novelle, og jeg fikk ideen om å skrive flere noveller om denne mannen, korte skisser som skulle fortelle fragmenter av livet hans, og så ble det leserens oppgave å sette disse mosaikkbildene sammen til en helhet. Men livet skjer, også i litteraturen, for det mennesket jeg hadde funnet på i fantasien, viste seg snart å ha egne meninger om saken. Jeg sendte ham i én retning, men han gikk i en annen. Jeg ga ham en karakteregenskap, og fem kapitler senere oppførte han seg som om han aldri hadde hørt om den. Så dukket det opp en biperson som egentlig bare skulle være innom et par sider, men som plutselig krevde både fortid, kjærlighetsliv og betydelig mer plass enn planlagt. Du har sikkert hørt det før, dette at litterære figurer lever sitt eget liv under skriveprosessen. Før syntes jeg at utsagnet bare hørtes jålete og kokett ut, noe forfattere sa for å gjøre seg interessante, men greia er at det faktisk stemmer. (Iallfall er det min erfaring.) Jeg innså derfor etter en stund at det jeg skrev på, måtte bli en roman og ikke en samling av korte noveller. De tre hovedpersonene trengte mer plass, de krevde at jeg forstod mer av fortiden deres og hvordan den hadde gjort dem til de karakterene de var. De ropte at jeg skulle utforske dem, og jeg lot meg drive med. Inn på scenen kom Adrian Keller og to sterke kvinner som jeg ikke skal røpe navnet på her, i lag med en rekke bipersoner som fikk sine femten sekunder med berømmelse.
Så nå som jeg var i gang, hadde jeg vel historien klart for meg?
Milevis unna…
Underveis i skrivingen gikk jeg så mange blindveier at det nesten drev meg til vanvidd, mye fordi jeg hadde hengt meg opp i tanken om at en av mine andre noveller skulle være avslutningskapittelet i romanen. Men hvordan skulle jeg få den til å passe inn? Hva måtte skje underveis i historien for at nettopp den novellen skulle bli en naturlig avslutning? Den skrek og bad tynt om å få sin plass i solen, men jeg gjorde meg hard og sa at den kanskje fikk en ny sjanse siden en gang. «Men sorry, akkurat nå er det ikke plass til deg, lille venn.» Uttrykket kill your darlings er velkjent innen kreativ skriving, og tro meg: Det ligger mye smerte i å kutte en slik tekst(sekvens) man er veldig glad i, men som ikke passer inn i helheten. Må man, så må man … Så da ble det å tenke nytt, dikte alternative avslutninger, og ikke minst: skape fem ulike og alternative handlingsplott som leder fram til sluttkapittelet. Ingen (bortsett fra de som skriver selv) vil tro hvor mye tankevirksomhet og grubling som ligger bak en roman man har brukt fire år på. Søppelbøtta er full av pc-sider som aldri førte til noe som helst … Sånn gikk no dagan, men gleden var desto større når man endelig var i mål og opplevde at personenes valg og det som hendte, fortonet seg troverdig. Iallfall er det det jeg håper leseren også vil være enig i …
I prosessen fra tomt ark til ferdig produkt er det mange brikker som skal på plass. Hittil har jeg bare snakket om uttenking av plott og struktur, men så skal jo faktisk selve historien ned på papiret. Jeg snakker altså om selve skrivearbeidet, det å finne rett stiltone, de gode formuleringene og den smidige setningsstrukturen. Teksten skal ha variasjon i både ordvalg og syntaks, og talløse er de timene jeg sitter og flikker på setningene inntil de omsider kjennes riktige. (Om leseren er enig, er en annen sak…) Ofte er hemmeligheten å kutte – rett og slett bruke færre ord og bare antyde for leseren hva som skjer eller hva som foregår inne i et menneskesinn. «Show, don’t tell» er forfatternes (og redaktørenes!) credo, og jeg skal ærlig innrømme at på dette området går jeg fortsatt bare i fjerde klasse … Men forhåpentligvis har jeg blitt iallfall litt bedre med årene.
Så hvis boken er velskrevet og plottet er på plass, da er vel jobben gjort? Bare halvveis, og knapt nok det. En leser i tv-serienes tidsalder er utålmodig, og man må fange ham/henne tidlig i romanen. For kanskje aller viktigst er at leseren lar seg engasjere av karakterene i romanen. Hvis de ikke oppleves interessante, lukker man boken igjen etter en kort stund. De må være ekte mennesker, ikke flate og endimensjonale, for ingen mennesker er jo bare gode eller bare onde. Under skrivingen må jeg derfor forsøke å komme under huden på personene mine og finne ut hva som driver dem. Hva ønsker de å oppnå? Hvor langt er de villig til å gå for å nå målet sitt? Hva sliter de med? Hva trigges de av? Forfatterguruen James N. Frey sier i sin fremragende skrivehåndbok How to write a damn good novel: «To write a novel you need not be a psychologist. You do not have to read Freud or Jung … But you must be a student of human nature and aqquire an understanding of why people do what they do and say what they say.» Tygg litt på den. Kanskje er det derfor en forfatter i sosiale settinger ofte trives best som observatør i et hjørne.
Faren er selvsagt at leseren misliker hovedpersonen(e) så sterkt at man til slutt ikke orker å lese og hiver boka på peisen. Kanskje har jeg i min nye roman tatt en litt for stor sjanse når jeg har gjort Adrian Keller såpass usympatisk som han er i mange situasjoner, men jeg håper likevel at jeg har lykkes i å gjøre ham forståelig og mangefasettert, slik at leseren etter hvert vil forstå ham, føle med ham og ønske å følge ham videre på den rastløse/rotløse reisen hans. Ikke minst håper jeg at de to kvinnene som får en så sentral rolle i livet hans, vil fascinere ikke bare Adrian selv og forfatteren …
Helt til slutt kan du bli med en liten tur inn på min Windows filutforsker. Der er det en stor, stor mappe som heter «WOLFROMANEN». Når jeg undersøker denne mappen nærmere, finner jeg at den inneholder 13 undermapper og derunder igjen et utall av Word-dokumenter. Nedenfor ser du navna på noen få av mappene/dokumentene, gjengitt i originalversjon med store og små bokstaver om hverandre. Navna sier kanskje litt om hva en skriveprosess dreier seg om og hvordan jeg arbeider:
- Alt jeg ikke trenger mer
- Dialoger
- Veldig godt søppel (!!)
- Mias rystende historie
- UTKAST forholdet de møtes første gang
- klippet ut sverigebiten
- Mimikk og kroppsspråk
- Titler mulige
